Lucy (12) – Ble filleristet og flådd
Lille Lucy med den store personligheten og vanvittige livsgnisten.
En varm sommerkveld sommeren 2021 skulle Rebecca, samboer og Lucy besøke noen venner på en hytte ca 2,5 time unna fra hvor de bor. Lucy en sprudlende liten dame på 11,5år, var like glad som alltid for å være med på tur. Det var søndag, fint vær og de gledet seg til hyttetur.
Dessverre endte turen i akutt time hos vakthavende veterinær, da en hund gapet over Lucy og filleristet henne.
Les historien til Lucy, som eier Rebecca forteller med egne ord.
Vi advarer mot sterke bilder i teksten!
Sommeren 2021 – Lucy 11,5år
Vi skulle besøke en bekjent på hytta som hadde en hund av stor rase. Jeg har to små hunder, Lucy og Bambi, og Alvin en finsk lapphund som var en valp på dette tidspunktet.
Turen var ganske lang (2-2,5 time), og jeg hadde på forhånd fortalt at jeg var litt nervøs ifht størrelse på hundene, men vi skulle være forsiktige.
Da vi kom frem og hundene skulle hilse på hverandre startet vi med valpen Alvin (finsk lapphund), som det gikk veldig fint med. Så var det Lucy sin tur, og de snuste på hverandre en liten stund før den store hunden helt plutselig jafset tak i Lucy og bokstaveligtalt filleristet henne.
Hylene til Lucy hjemsøker meg ennå den dag i dag, og det er det vondeste jeg både har sett og hørt i hele mitt liv. Min første reaksjon var å kaste meg over den store hunden og stappet fingrene mine i munnen mens jeg rev henne i nakken. Jeg prøvde holde hodet hennes i ro slik at hun ikke skulle riste mer på Lucy. flere stormet til, og vi var nå 3 personer som kastet oss over den store hunden i panikk for å få kontroll på situasjonen. Endelig slapp hunden taket, og stakkars Lucy var helt forskrekket og sprang av gårde for å gjemme seg.
Jeg løp etter for å få tak i Lucy, og da jeg fikk løftet henne opp så jeg at den store hunden hadde revet av huden på halve kroppen til Lucy, fra midten av magen til midten på ryggen. Hele siden på Lucy hang rett å slett som en skinnfelle som ble dratt etter henne i grusen da hun sprang av gårde.
Lucy hylte konstant i smerte og blikket hennes kommer jeg aldri til å glemme, hun var livredd, det var jeg også. Når jeg først fikk oversikten over skadene til Lucy, var det veldig vanskelig å holde seg rolig. Jeg grein og skalv konstant, men jeg måtte være sterk for Lucy, og helsen hennes ble det jeg måtte prioritere. Vi prøvde desperat å rense skinnet som var full i grus etter hun sprang av gårde, og jeg prøvde holde huden hennes inntil kroppen, men det var vanskelig samtidig vondt for henne.
Det var søndag, så det var vanskelig å få tak i veterinær, og for å være helt ærlig så virket det ikke som noen av dem var så interesserte i å hjelpe heller.
Endelig fikk vi tak i en veterinær som ville hjelpe, men det betydde at vi måtte kjøre i 2-2,5time. Vi hev oss i bilen, og det ble verdens lengste biltur, hvor jeg satt med Lucy i fanget og holdt huden hennes inntil kroppen. Lucy virket relativt rolig, men hver gang hun prøvde å bevege seg så hylte hun i smerte.
Det var søndag og trafikkrush, og turen tok derfor mye lenger tid. Det ble 3timer med hyling, menneskegråt, smerte, og både meg og samboeren slet med å ha fokus hele veien tilbake til Ålgård. Lucy ble bare mer og mer slakk, og lå og siklet meg på armen. Jeg prøvde desperat å fore henne med de beste godbitene hun kunne tenke seg, alt for å holde henne våken og til stede.
Endelig! Endelig parkert bilen utenfor hos veterinæren. Alle sto klar og ventet på oss, og når veterinæren kom å snakket til meg, så knakk jeg helt sammen. Endelig! hadde vi kommet frem til noen som ville og kunne hjelpe oss!
Jeg satt med Lucy i fanget mens de ga henne bedøvelse til hun sovnet, og hun kunne endelig slappe av uten smertene, så tok de henne rett på operasjonsbordet. Vi satt og ventet så de skulle få en oversikt over skaden, og omfanget av den.
Når veterinær, Anne Sofie, kom ut så ba hun meg bli med inn på ett rom å sette meg ned, jeg ante dårlige nyheter. Hun la ikke skjul på at dette var en ganske stor og omfattende skade, og hun kunne ikke love at det var noe mer enn 50\50 sjanse på at dette ville gå bra. Jeg og Anne Sofie ble enige om at dyrevelferden er viktigst og at om det bare ville føre til smerte så ville vi gjøre det som var best for Lucy. Jeg sa «jeg vil jo selvsagt ikke hun skal lide unødvendig». Disse ordene er de vanskeligste ordene jeg noen gang har sagt, og jeg ble kvalt av mine egne tårer flere ganger når jeg prøvde å si det. Anne Sofie, veterinær, sa at det var verdt et forsøk å prøve redde huden, og hun skulle gjøre alt hun kunne for lille Lucy.
Jeg ble bedt om å dra hjem for å prøve slappe litt av, da dette ville ta en del timer, noe det også gjorde. Det var en omfattende prosess, og det meste ble sydd sammen, samt satte dren. Lucy ble liggende inne på klinikken i dagene fremover under nøye oppsyn av de ansatte på Arken Dyreklinikk, og det var noen veldig lange og tunge dager. «Ville det gå, gror det slik vi håper, har hun det bra».
Veterinærene har under hele prosessen vært utrolig flinke og informert oss både morgen og kveld hver dag Lucy var inne hos dem, noe som var veldig betryggende! De første ukene måtte vi ta dag for dag, og det var noen utrolig slitsomme uker for oss alle! Lucy var hos Arken i ukedagene og hos meg i helgene de første ukene. Noe som var veldig greit for oss, da det var ikke noe gøy for oss å ta sår rens, samt se henne ha det så vondt hjemme!
Etter noen uker så var hun hjemme hos oss ca annen hver dag, som så ble til at hun var alltid hos oss, men inn til Arken annenhver dag, som etter hvert ble til 2-3 ganger i uken, som så igjen ble til en friskmelding.
Denne prosessen tok mange lange måneder, men nå er verdens beste Lucy altså blitt helt frisk!
Man skulle trodd Lucy var blitt 3 år yngre, for hun er nå altså så utrolig leken og full i liv, mye mer enn før! Hun er heller ikke noe særlig redd for andre hunder, og hilser på den vi møter på tur. Vi har vært på fjellturer og hun klarer seg nå veldig fint. Lucy hjemme med Bambi igjen, og de to er som knoll og tott igjen, det tror jeg begge har savnet! Alvin ønsker også å være en del av gjengen, men han er ikke kul nok enda, synes Lucy.
En solskinnshistorie som vi alle tar med oss i hjertet her på Arken Dyreklinikk. Vi er så vanvittig glade og takknemlige for at det har grodd slik vi håpet og at hun nyter livet sammen med familien sin.
Denne lille damen viste oss at alder ingen hindring. Hun har en vanvittig livsgnist, og et pågangsmot som har hjulpet henne masse igjennom noen tøffe måneder. Vi er så glade i Lucy, Rebecca og hele gjengen, og vi takker for at vi fikk lov å dele deres fantastiske historie.
Noen bilder tatt av Rebecca, og noen bilder tatt av oss her på klinikken. Bildene er under healing prosessen, hvor enn ser huden gror.
